
Hvorfor kan ikke jeg skrive en spennende tekst?! Er jeg virkelig så kjedlig at ingen orker å lese tekstene mine ? Å viss noen der ute leser den, hvorfor ikke kommentere den? Jeg er skuffa. Jeg er skuffet. Dybt skuffet. Det har sunket inn nå, jeg har det fint.
VG anmelder filmen
Jysla stiligt!
«Mannen som elsket Yngve»
Av Jon Selås 13.02.2008 kl. 08:00 Kilde: VG NETT
Treffsikker, morsom, stødig og alvorlig. Rett og slett.
HANDLER OM: Stavanger 1989. På avstand forandrer verden seg radikalt for små-raddisen Jarle. På nært hold er det enda bedre: Verdens beste kjæreste, verdens beste kompis. Og et skikkelig progressivt sen-punk-band å spille i, Mattias Rust Band. Går det an å ha det bedre?Vel, en dag begynner Yngve i klassen. Han går «feil» kledd, hører på «feil» musikk, driver med - grøss & gru! - tennis!Jarle føler seg tiltrukket av ham, likevel. Svært tiltrukket.DOM: Først og fremst: «Mannen som elsket Yngve» er rett og slett en meget god film. Gode skuespillere turnerer suverent en ikke alltid like enkel historie - med glans. De ikke bare spiller - de leker! Og debutantregissør Stian Kristiansen fullfører leken, med stram, overveid og uhyre treffsikker regi.Han treffer ikke bare med den direkte handling og den uttalte dialog; også den vanskelig definerbare og alltid vesentlige underklangen av stemninger, følelser og ettersmak er grassat solid håndtert. Og da snakker jeg ikke om komponist Kaadas musikk. Men den er like god. Minst!Det er en stund siden jeg har lest Tore Renbergs roman, som filmen bygger på. Men mener å huske at handlingen er nokså direkte overført. Og i alle fall stemningen.Man kunne jo forsverge at Stavanger-ungdommer anno 1989 hadde dramatikk nok i seg til en hel film. Men nettopp den litt store småbyens rammer - ikke minst under oljeboomens dyrtid - er perfekte her: Den gir spillerom nok til adskillig naivitet. Og kontroll nok til ikke egentlig å fremstå som farlig. Dessuten såpass kapitalistisk at det ikke er vanskelig å finne mye å hate.På denne bakgrunn utspiller ungdommenes sektreriske liv seg. For de er selvfølgelig grassat fordomsfulle. (Det kan også kalles gruppetilhørighet.) De er det evige beviset på at frihetslengsel kan være det mest trangsynte av alt.Og akkurat her utnyttes muligheten til skrå, treffsikker, underfundig og tildels overstadig humor.Men alvoret er like nærværende. Det ligger under hele tiden. Og slår ut i full blomst mot slutten - dog uten et øyeblikk å falle utenfor filmens stramme rammer og eksakte hensikt. Det er livsfarlig å leve, særlig i en tidvis forvirret ungdomstid - selv i Stavanger!Skuespillerne leverer perlerader av lettløpende prestasjoner. I utgangspunktet skulle man kanskje ikke tro at rødtoppen Rolf Kristian Larsen var det opplagte hovedrollevalg. Det er han; kameraet elsker ham, han elsker kamera! Ida Elise Broch får virkelig vist hva som bor i henne denne gangen. Gudskjelov. Arthur Berning er bare stødigheten selv som den politisk bevisste bestekompisen. Og Ole Christian Ertvaag pen og sårbar og tilbaketrukken nok til å fylle Yngve-rollen perfekt.La meg også nevne noen biroller: Trine Wiggen som Jarles mor er meget presis og uttrykksfull, Kristoffer Joner et konsentrert og kort komisk høyepunkt som Frisør-Tom. Og Jørgen Langhelle smått genial som den mislykkede far: Ingenting fortalt, alt uttrykt - i små blikk og begrensede gester.«Mannen som elsket Yngve» er et soleklart must for alle født mellom 1965 og 1980. Alle andre bør også kjenne sin besøkelsestid og se en av de mest markante og vellykkede filmene som er laget om norsk oppvekst, overhode.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar